no.domstat.net

Website lasting tid

under test: 1.5 s

kabeltilkobling (gjennomsnitt): 1.85 s

DSL forbindelse (gjennomsnitt): 2.19 s

modem (gjennomsnitt): 20.52 s

HTTP-hoder

HTTP/1.1 200 OK

X-VG-WebServer: vgb, vgb

X-Pingback: http://24500.vgb.no/xmlrpc.php

Content-Type: text/html; charset=UTF-8

Content-Length: 136347

Accept-Ranges: bytes

Date: Sat, 15 Oct 2011 13:47:25 GMT

Connection: close

X-Cache: MISS

X-VG-WebCache: free10

X-Rick-Would-Never: Let you down

X-VG-Korken: http://www.youtube.com/watch?v=Fcj8CnD5188

X-Age: 0

Informasjon om DNS-servere

Mottatt fra den første DNS-server

Forespørsel til serveren "24500.vgb.no"
Du brukte følgende DNS-server:
DNS Name: ns3.servergod.com
DNS server adresse: 64.89.16.31#53
DNS server aliaser:

HEADER opcode: forespørsel, status: NOERROR, id: 51844
flagg: qr rd ra forespørsel: 1, Svar: 1, AUTHORITY: 3, ekstra: 0

forespørsel DEL:
24500.vgb.no. IN ANY

Svar DEL:
24500.vgb.no. 3600 IN A 195.88.55.16

AUTHORITY SECTION:
vgb.no. 3600 IN NS ns3.hyp.net.
vgb.no. 3600 IN NS ns1.hyp.net.
vgb.no. 3600 IN NS ns2.hyp.net.

Mottatt 107 bytes fra adresse 64.89.16.31#53 i tiden på 466 ms

mottatt fra andre DNS-server

Forespørsel til serveren "24500.vgb.no"
Du brukte følgende DNS-server:
DNS Name: ns1.servergod.com
DNS server adresse: 64.89.16.42#53
DNS server aliaser:

HEADER opcode: forespørsel, status: NOERROR, id: 45777
flagg: qr rd ra forespørsel: 1, Svar: 1, AUTHORITY: 3, ekstra: 0

forespørsel DEL:
24500.vgb.no. IN ANY

Svar DEL:
24500.vgb.no. 3600 IN A 195.88.55.16

AUTHORITY SECTION:
vgb.no. 3600 IN NS ns3.hyp.net.
vgb.no. 3600 IN NS ns1.hyp.net.
vgb.no. 3600 IN NS ns2.hyp.net.

Mottatt 107 bytes fra adresse 64.89.16.42#53 i tiden på 276 ms

underdomener (de første 50)

Skrivefeil (feilstaver)

Sted

IP: 195.88.55.16

kontinent: EU, land: Norway (NOR), by:

Website verdi

rang i trafikken statistikken:

Det er ikke nok data til å beregne nettstedet verdi.

Grunnleggende informasjon

nettsted bygger ved hjelp av CSS

code vekt: 133.15 KB

tekst per all kode ratio: 56 %

tittel: Et liv med døden som følgesvenn

beskrivelse:

søkeord: dikt, lar, rusbehandling, legalisering

koding: UTF-8

språk: no

Website kodeanalyse

et ord setninger gjentas minst tre ganger

to ord setninger gjentas minst tre ganger

tre ord setninger gjentas minst tre ganger

B tags

U tags

I tags

bilder

overskrifter

H1

Et liv med døden som følgesvenn

T-B – Livet fra krybbe til . . . . .

T-B – Når man mister håpet

T-B – Et juledikt fra min rusblogg med takk til mine gode venner

T-B – Skjebnens spill med vår sønns liv

T-B – En skjør liten spire av håp

T-B – Fine ord på et papir – Foreldres rolle i ansvarsgrupper – Del 16

T-B – Jippi!!! – Jeg klarte det.

T-B – Djevel på jord Kong Heroin

T-B – Når en drømmer i våken tilstand – Del 15

T-B – Første møte med LAR – Del 14

H2

H3

H4

Nok en gang ble skjebnen lurt

Lurt – hvordan da ble det spurt

Lurt for en sjel som nesten til himmels gikk

Og vi foreldre en gave til jul nå fikk

Hvem vet – falsk alarm det kanskje var denne gang

Å . . . så lenge siden han lå i sin mammas fang

Han berget igjen – nok en gang gikk det bra

Tanken på at han en gang trolig må dra

Dø fra oss foreldre fordi han ikke er verdig

Til medisin å få selv om han nesten er ferdig

Himmelrike er såvisst ikke på jord

I en verden så grusom og stor

Helvete er det vi ser alt for mye til

Kong Heroin i illegal mundur er langt fra snill

Han er listig og farlig som slangen kan være

Når han gir motgang mer enn mange kan bære

Jeg vil hilse kongen velkommen i lovlige former

Så slipper vi kanskje nye år med lidelser og stormer

November og desember er tida alt har gått galt

Måneder da vi erfarte at mange av våre kjære falt

Før jul vi har mistet flere i tidligere år

Ikke var det i rus men det ga like fullt store sår

Hvert år kommer savnet for fullt igjen

Mens andre gleder seg pynter og steller sitt hjem

Vi slites og kjenner i tillegg på angsten i våre hjerter

Du verden - bare den som har prøvd vet hvor det smerter

Er det kanskje hans tur snart nå

I kveld var det atter igjen så altfor nære på

To dager før jul også et tidligere år var det nær

 Men du berget såvidt du som er oss så inderlig kjær

La oss få beholde deg lenge nok til at fornuften får råde

Så heroin gis legalt og du slipper å leve på nåde

Fortsatt har vi mange dager igjen å grue til jul

Mens vi hilser til alle og smiler og ønsker god jul

På nytt vi har fått en skjør liten spire av håp

Følelser i dvale uendelig lenge . . . men så . . et gryende håp

Uten håp - hvilket liv helt uten håp

Når det stormet som verst – så svak var da tanken om håp

Men det var der . . . der bakom smerten . . et ørlite håp

Nå ligger den der – en spire  . . . .spiren av håp

La denne spiren få gro seg sterk til en mektig bølge av håp

En bølge så kraftig at all  motløshet kan erstattes med håp

Samarbeidspartnere heter de så fint alle som er med i en ansvarsgruppe for en narkoman eller andre som har behov for denne funksjonen. Også foreldre som er med i denne ansvarsgruppen ehar samme fine navn – samarbeidspartnere såvidt jeg vet.

Ansvarsgruppe er en rettighet som er utrolig flott hvis det bare fungerer slik det er ment.

Slik at alle blir hørt, og alle kan innse at kompetansen ikke ene og alene sitter på den enden av bordet der den faglige lærdommen sitter. Realkompetanse er nemlig ikke å forakte.

De fleste rundt bordet har aldri lest hele journalen til brukeren – ofte ikke deler av den en gang. Det har de jo ikke tid til – sier de. . . Men for å skjule at det er tidsmangel så sier de som regel så fint hver gang en ny ruskonsulent eller saksbehandler går inn i saken at

” Det er best å starte med blanke ark i slike saker så jeg ikke blir forutinntatt”.

Du verden så kjekt tenker vi da – det skulle vi også ønske at vi kunne, men så enkelt er det vel ikke? Bør vi ikke ta med oss noe lærdom på veien om hva som er bakgrunnen, hva som har feilet og finne noen svar på hvorfor det ikke funket???

Det er ofte vi foreldre alene som vet det meste om bakgrunn til brukeren. Det er vi som vet hva som skjuler seg enten bak en depressiv maske, eller veltalenhet som bunner i helt andre ting enn selvinnsikt, men som er så lett å la seg lure av for mange i hjelpeapparatet som slett ikke ønsker masse innblanding fra oss foreldre . . . Vi føler oss ofte som et hår i suppa fordi vi blir sannhets-vitner slett arbeid. Det vil si, sannhetsvitner på sett og vis, for etter hvert mister vi foreldre troverdighet når vi ser nok slett arbeid, og begynner å klage på det som skjer. . . . Dette skjer gradvis, men blir ganske så tydelig etter som tida går og vi foreldre klager litt for ofte. Da trår teknikker inn for å få oss ut av ansvarsgruppa.

Den narkomane blir da ofte forsøkt manipulert til å forstå at vi foreldre ikke bør være så tett inn i hans liv, og at alt blir enklere uten oss i gruppa. Noen som har erfart det samme som oss? En skremmende opplevelse. Vi er mer enn enige i at vår sønn og vi har altfor tett kontakt og at vi trenger å bli fritatt for ansvar for hans liv, men da må vi vite at hjelpeapparatet er der for å hjelpe ham, ikke for at de så i neste omgang forklarer ham at nå må han ta grep om eget liv. Det kan han nemlig ikke. Ikke enda iallefall. Men den biten blir mye lettere å få til for hjelpeapparatet når vi distanserer oss litt i perioder der nok er nok av å møte veggen. Da står plutselig brukeren helt alene mot de som skal være hans hjelpere og blir kjørt knallhardt i forhold til å ta ansvar. Deres forpliktelser for å støtte opp blir bagatellisert, og i stedet for å backe ham opp skjer da ofte det at han blir psyket ut og raser rett utpå. Så må vi manne oss opp til å gå inn på nytt og kjempe de samme kampene der alt vi før har klart å få gjennomført er tilbake til start.

Trist og svært frustrerende.

Realiteten er nemlig at svært mange narkomane og andre brukere som trenger ansvarsgruppe ber om det fordi de ikke kan ta ansvar for eget liv. Det skal ansvarsgruppen hjelpe til med så de gradvis kan ta tilbake styring over livet sitt. Men med små skritt, og langsomt tempo. Og ikke minst – med god støtte fra ansvarsgruppa.

Alt dette skriver jeg for å forklare frustrasjonen som oppsto når vår sønn var i en fase der han hadde startet på metadon-behandling, livet så lovende ut, men han slet med rus-sug. . . . Livet var innholdsløst, og vi så tydelig farene for at dette kunne gå galt. Selv snakket han åpent hele veien med sin konsulent i LAR som han hadde god tone til, men ingen gikk noe inn på hva som burde gjøres for å prøve å aktivisere ham og stoppe tanke-kjøret hans. Psykolog som vi snakket om i denne tida sa ruskonsulenten han måtte vente med til han var kommet lengre i behandlingen, ellers ble det for mye til ham. (eller for mye å gripe fatt i for ruskonsulenten?.

Hmmm . . . jaja, så langt kom han aldri.

Kjæresten og han begynte å få problemer, og fremtida så straks mye svartere ut. Rus-sug kunne døyves noe når han var i et forhold, men med problemer der så virket det skummelt.

Så plutselig var sprekken der. Han innrømte med en gang, både til oss og konsulenten på LAR. Skuffelsen var stor selvom vi visste det nesten “hørte med” for de fleste. Nå fryktet vi fremtida igjen. Han mente selv at dette skulle gå bra, men vi følte motivasjonen var svekket av at forholdet skurret.

Mye krangel fulgte, og humøret sank mer og mer. . . vi slet med å prøve å motivere ham men fant ingen gulrøtter som funket. I tillegg var vi utslitte. Vi fikk aldri hvile. Hele denne tida hadde vi masse telefoner og styr for å prøve å rydde i alt av etterslep som dukket opp. Regnings-krav an mass. Bare på en dag dukket 3 kjempe-regninger opp som vi trodde var frosset i lang tid. Bare en slik hendelse var nok til at han gikk totalt i kjelleren, og likeså vi. Når vi prøvde få ruskonsulent til å gripe fatt i det så fikk vi høre at det var ikke oppfølging sin bit. Dermed falt det på oss – som vanlig. Dager gikk til telefoner for å få ordninger om oppdeling av regninger. Noe betalte vi, litt klarte han selv, og andre regninger fikk vi frosset pga liten betalingsevne. Et trenings-studio droppet til og med kravet da vi forklarte situasjonen. Mange ok folk snakket vi med da, men hjelpeapparatet glimret med sitt fravær. Alle disse problemene tappet oss totalt så vi ikke hadde krefter til å være der og støtte vår sønn slik vi ønsket. Det ble heller mye sure miner og oppgitthet enkelte dager fra oss også fordi vi bare var så utkjørt. Dette hadde jo vart i mange år, og alltid var det vi som måtte rydde pga at det aldri var lagt planer for fremtida. Institusjonene skryter så flott av at de er dyktige på å hjelpe ungdommene til gode ordninger i forhold til økonomi etc. så tida etterpå blir bedre. Det er noe vi ikke har sett mye til. Vi har alltid måtte rydde i etterkant da gjelda har økt hver periode i institusjon.

Vi fatter ikke at det aldri blir opprettet rutiner for at ruskonsulenten skal inn i saken etter en viss tid når brukerne er i behandling for å sjekke hva ståsted er i forhold til vedtak, boplass, økonomi etc. for å hele tida vite hva situasjonen er og forhindre at det kommer tøffe etterslep når de skal tilbake til verden utenfor igjen. Slik er det mulig å følge utviklingen så det ikke kommer som en bombe om brukeren plutselig skriver seg ut, eller at noe har skjedd underveis som ansvarsgruppa ikke har peiling på. Ansvarsgruppemøter bør holdes også i behandling.

Det ender bestandig med at vi foreldre må foreta brannslukking i ettertid.

Hvor er de offentlig ansatte som har betalt for å gjøre en jobb i forhold til sine brukere?

Som regel temmelig fraværende slik vi har sett i forhold til vår sønn.

Det ble mer sidebruk på vår sønn. Nå var han deprimert og mistet den selvfølelsen han hadde bygget opp på disse månedene hvor han hadde mestret livet noenlunde og hadde vært litt sosial ikke minst.

Et vanskelig forhold var han ikke kar om å ta nå.

LAR ville ha ham på institusjon for å sikre progresjon i metadon-behandlingen, men han takket nei. Han torde ikke for da visste han at kjæresten ville slå opp. Han måtte ha noen som var der i livet hans utenom oss. Til slutt godtok han en avrusing for å få fortsette metadon-behandlingen. Han dro motløs inn, og vi følte at her var det ikke bra odds for å klare gjennomføre. Ganske riktig. Da han snakket med kjæresten 2 døgn senere truet hun med å slå opp, og han skrev seg ut på flekken.

Samme kveld slo hun opp uansett.

Tilbake satt en knust ungdom som angret å ha skrevet seg ut. Vi ringte institusjonen og lurte på om han fikk komme tilbake da han ikke hadde ruset seg enda, men svaret var nei. Det var ingen rutine på å ta inn noen på kvelden.

Dagen etter var han ikke motivert. Han klarte seg 3 dager uten rus, men da var plassen ikke ledig.

Han var så deprimert at vi nesten ikke klarte å være sint på ham en gang. Han hadde en enorm skyldfølelse i forhold til oss og følte han var totalt verdiløs. Vi fikk ham inn på en avrusings-plass som Overdoseteamet henviser til. Der hadde han trivdes før, og vi krysset fingre, men . . han var så i kjelleren at han klarte ikke gjennomføre der heller. 3 dager så var han ut igjen.

LAR var nå svært negative til ham. Han var useriøs sa de. Det mente ikke vi. Han hadde bevist at han var rusfri de første dagene etter han skrev seg ut første gang, noe urin-prøvene viste, da var han ikke så useriøs som de sa. Det mente vi beviste at det handlet om kjærlighetssorg, ikke entydig rus-sug. Han var så syk hver gang han skrev seg inn til avrusing, at det var trist å se hvor hardt han prøvde. Enda en runde fulgte på institusjonen han skrev seg ut fra først, men han måtte gi opp. Hans tapre forsøk som vi foreldre så ble avfeid som tull. Dette på tross av at han aldri ruset seg frisk fra abstinenser før han skrev seg inn igjen som de fleste gjør. Det er vanlig å vente til kroppen tar seg igjen før en legger seg inn for nytt forsøk. Dette hadde vi imidlertid svært motstridende opplevelse av. Vi så en sønn som prøvde alt han kunne, men feilet. Det gjorde ikke de.

Vi fikk nå en dårlig tone til LAR i og med at vi mente den dårlige oppfølgingen fra ruskonsulent i kommunen, og manglende innhold i livet, rus-sug fra dag 1, i tillegg til kjærlighetssorg nå, det var noe han hadde vært åpen på hele tida og burde fått noen tilbud for å avhjelpe lenge før.                                                  

Påsken sto for døra, og ansvarsgruppemøte skulle være like etter påske. Jeg hadde fler ganger tatt opp at det var altfor lang tid mellom disse møtene uten å få respons. Nå kom sjokket.

Ruskonsulenten ringte og sa at junior hadde skrevet seg ut av LAR da han var på sitt ukentlige møte, og måtte starte nedtrapping. Jeg ble helt fortvilt og sa dette var feil, de kunne ikke starte nedtrapping rett før påske når det skulle være ansvarsgruppemøte rett etter påsken. De visste hvor sårbare narkomane er i høytider om ikke dette skulle skje i tillegg. Ingenting nyttet uansett hvor mye jeg ba og kjempet. De påsto han hadde skrevet seg ut frivillig, vi mente de hadde manipulert ham i en svært sårbar fase i livet der det var en ekstrem stor fare for overdose eller selvmord. Det sa vi rett ut. Selv var han så fortvilt at han klarte ikke å redegjøre for hvorfor han skrev under. Han følte seg så mislykket og deprimert at ingenting betydde noe. Da urinprøve viste sidebruk ble det i tillegg en uforsvarlig tøff nedtrapping på metadonen (som skal være mye verre å komme seg av enn heroin). Påsken ble et mareritt der vi hadde ham med på landet og strevde det vi kunne for å gi ham livsgnist.

Midt i påsken kom budskapet om at en av hans aller beste venninner i miljøet var død i overdose. 18 år gammel, den dagen han fikk vite det glemmer jeg aldri. En nydelig solskinnsdag der jeg og han satt på trappa da telefonen kom og vi fikk sjokk-nyheten. Jeg skalv så jeg ristet hele dagen mens tårene bare rant i en stum gråt – hele dagen. Jeg klarte ikke holde verken ben eller fingre i ro uansett hvor mye jeg prøvde, og han bare gråt og forbannet ham som satte skuddet på henne der hun døde – han forbannet livet som tok fra ham alle vennene hans, og han forbannet LAR og alle som ikke ville gi folk som ham og henne en sjanse til et verdig liv.                                                  

Det ble ei tøff påske, men han overlevde. . . . .

Midt oppi dette fikk vi også en annen sjokkerende hendelse i nær familie om noe som holdt på å ende helt galt, og vi følte nå at det måtte hvile en forbannelse over oss.

Ansvarsgruppemøtet fant sted, men nå kalte de det et utskrivingsmøte. Nytt sjokk. Overlegen på LAR var til stede, og hun tok ordet og begynte en lang avhandling om hva som hadde ført frem til situasjonen der han skrev seg ut som hun sa. Jeg protesterte tidlig og sa at dette skulle aldri blitt en utskriving før ansvarsgruppa var samlet så vi kanskje kunne funnet løsninger sammen. Hun ga meg bare isblikk og fortsatte sin utredning, tida gikk og jeg visste at vi hadde ingen mulighet til å samle disse rundt bordet på lenge, og hva nå??? Til slutt var jeg så fortvilt at jeg reiste meg og ba henne rett og slett om å forlate rommet så vi fikk diskutere tiltak som kunne settes inn fremover når fortida ikke var noe å diskutere for å gjøre om utskrivingen. Det sjokket som fulgte i rommet var merkbart. Men jeg var så sint, at hun reiste seg samlet papirene og gikk ut nærmest i sjokk tror jeg. Det tror jeg vår sønn har fått lide for i ettertid. En farlig beskyldning kanskje som jeg en gang begynte å lure på om jeg tok feil i, men . . . alt tyder likevel på at det må være slik – mye har nemlig skjedd i ettertid. Masse som ikke burde ha skjedd slik vi ser det. . . men det får komme i neste runde. Det tar på å gå inn i fortida. Jeg har nå kommet til tida etter påsken 2007, og jeg kjenner bitterheten siger innover meg når jeg tenker på den urettferdigheten vår sønn og vi mener vi har blitt møtt med i etterkant. Norge er et lite land, og fagmiljøet er også lite og kollegialt.

Mange deler er utelatt her på tross av at jeg skriver detaljert, men når en lever med rusen så tett på seg er et døgn på 24 timer ofte uendelig langt.

Bare ett døgn kunne vært nok til å fylle ei bok på det verste. . . . . . og det meste ville ikke blitt hyggelig lesestoff.

Djevel på jord Kong Heroin – men for noen så god

Der han driver og suger ut menneskeblod

Ofre er slaver for livet i rusens klør

Mors og fars hjerter  - for evig blør

Kong Heroin hvilket rike ser du som ditt

Har absolutt hele jordkloden nå ditt eie blitt

De henger der ofrene hekta for livet på stoff

Hvorfor straffes i tillegg når lindring kan gis til sinn og til kropp

Land etter land har tapt dette slaget

Norske narkomane er de som verst blir plaget

Nordmenn skal være så fantastisk bra

Hvor i alle dager har dette kommet fra

Våkn opp se rundt deg til andre land

Bjarne Håkon Hanssen vis deg som en mann

Ta ansvar la narkomane få mye bedre kår

Som det nå er de sliter for livet med grusomme sår

Illegal dop er no innmari dritt

Sørg for at Norge for det snart blir fritt

Med legalisering den synlige rusen fjernes vil

Bort med skudd på Plata og bakmenns dystre spill

Prostitusjon og rus kan bli en saga blott

Om det nå bevilges en skikkelig pott

Kun lovlige former kan gi oss ro

Gi oss nå snart en fremtid i tro

Store ressurser går tapt hvert år med så mange som dør

Hvorfor la det skure og gå slik det alltid var før

Grep kan tas om endring virkelig er din visjon

Nå er det opp til deg hvis det da ikke kun er fiksjon

Vi ble sittende  med junior på fanget på 2 rom og kjøkken etter at han ble "tvangs-sendt" fra kommunen han var registrert i. Fortvilelsen over den håpløse situasjonen var total. Han var fortvilt på egne og våre vegne. Nå ble det mange biter å gripe fatt i. Bolig hastet. Han hadde masse gjeld som det ikke var gjort noe med mens han var i institusjonen – nå ble det vi som også fikk ta tak i det som alle hadde sagt han kom til å få hjelp til å ordne med når han var i institusjon. Akkurat den biten hadde vi derfor latt hvile i den tida han var bort – dessvere. En bør ikke stole på slikt. Han ville inn i LAR, og håpet å videreføre prosessen fra forrige kommune. I tillegg visste jeg at det som hadde skjedd i forhold til måten han var behandlet på der ikke skulle få gå upåaktet hen. Slik går det ikke an å behandle mennesker selv om de er narkomane.

H5

9 måneder gikk og enda litt mer

Og så en lykke i kroppen seg brer

Et barn ble født så uskyldig og søtt

Så stort å omsider den lille få møtt

Et mirakel har skjedd oss atter en gang

Hodet blir nå bare fylt med sang

En familie på fire ble skapt der og da

Og vi kjente oss bare så herlig glad

Årene gikk i motgang og medgang

Livet ble slett ikke fylt med bare sang

Den yngste ble sytten og livet for ham var bare en lek

Han røyket og drakk litt og gjorde oss stadig noen pek

Da ordene falt at han slet at han røyket  litt hasj

Det føltes i hodet mitt som et totalt krasj

Min yngste sønn narkoman hvordan gikk det til

Som liten pjokk så stridig men dog alltid så snill

Ti år til har gått -lange år i aller mest motgang

Nei livet ble slett ikke fylt av glede og sang

Vi sliter til hjertet vil briste for å berge en sønn

Men akk så sjelden noen vil høre vår bønn

Hver gang en løsning er nær blir den smadret til smuler

Som ofre vi føler oss slått til jorden av kuler

Hvorfor er det så lite hjelp når så mange rundt oss strever

Hvorfor så umulig enten vi trygler eller krever

Så står vi der atter igjen – vi håper og vi frykter

Kan han denne gangen omsider klare å bli nykter

Vi vet så vel hvilken makt kong Heroin har

Han kjemper for fullt mens han trekker og drar

En drakamp har startet med oss på ei side

Vår sønn og to slitne foreldre må nå igjen lide

En ujevn kamp tar til når kongen fører an i sitt spill

Hva skal til for å gi oss krefter så vi oppnår det vi vil

Ja slik er situasjonen akkurat nå

Nesten glad at jeg ikke kan spå

Oddsen er dårlig men mirakel skjer

Undre hender vel selvom en ikke ber?

Neste kapittel kommer nok snart

Da vet jeg om junior har avrusing klart

Da skal han videre litt mot sør

Om alt går slik det denne gang bør

Da hans opprinnelige fastlege var tilbake var vi svært spent. Vi ankom ganske frustrert. Junior satt der så tynn og skjelven med abstinenser og en grusom autoritets-skrekk som han hadde slitt med ei  god stund allerede da.

Jeg sitter igjen med en stor bitterhet på leder av denne institusjonen han kom på og faktisk var på i to forskjellige perioder. Jeg skulle ha meldt en del av episodene til Helsetilsynet om jeg bare hadde orket. Men – det ville vel bli bortkastet energi, det virker som de fleste beskytter hverandre når en ser hvor mye som blir godtatt av slett behandling.

En gang ringte jeg mens ruskonsulenten var på institusjonen. Hun hadde flere klienter der. Vår sønn ble nesten hysterisk fordi de satt i møte, han, ruskonsulent og leder. De to var akkurat samstemte i å få ham til å be oss slutte å kontakte de. Han måtte ta ansvar selv og det virket som de begge ville ha oss fjernet fra ansvars-gruppa. Han var så utslitt av det mentale kjøret at det var grufullt å vite han satt der uten støttespillere. I nykter og psykisk bra tilstand er han en talefør og oppegående mann, men han var jo behandlet så elendig i så lang tid at de nesten drev ham til vanvidd. Nå ble det altså brukt en slik taktikk for å få lettere spill med ham. Det er lett match ofte med slitne narkomane når foreldre ikke står på – det kan jeg forstå etter det vi har vært vitne til. Men – jeg ba om ruskonsulent på tlf, hun var ikke riktig så hyggelig nå og ville ikke helt bekrefte det vår sønn sa med leder til stede, men hun virket ikke komfortabel i situasjonen. Vel – situasjonen roet seg . . . ei stund. Som hun sa ved to anledninger om denne institusjonen og leger at “jeg skal jo forholde meg til de i andre saker også”.

Han skulle ha permisjon i julen etter mye frem og tilbake om det ble godtatt.

Den 22.desember fikk han en festlig julegave fra LAR. Avslag på anke om reinntak. Velvalgt tidspunkt. Det kjørte oss helt i bakken. Ufattelig etter en godt skrevet anke. Vi dro rett til Helsetilsynet og spurte om å få snakke med en jurist som hadde gitt oss gode råd tidligere. Det fikk vi heldigvis, og vi forklarte saken og hvor fortvilt vi var. Jeg skrev en lang avhandling og la ved anken dit. La ved kopier på relevant dokumentasjon og fikk levert det lillejulaften. Jeg følte at dette måtte bare gå bra – juristen var svært støttende. Hun ba oss å feire jul, og sa at svært mange anker dit pleide gå gjennom.

Vi merket at junior var svært oppsatt på å komme seg bort fra institusjonen nå. Han var utslitt av å prøve innordne seg uten å føle seg ønsket der på noe vis, og skuffet over å ikke ha fått noe hjelp eller støtte i forhold til avslagene fra LAR. De skulle gått inn og backet ham opp med de tøffe beskjedene.

Tidlig på januar fikk vi muntlig beskjed da vi ringte Helsetilsynet om at anken var gått gjennom, fantastisk. Men – vi var for slitne til å kjenne glede selv da. Kampen hadde nesten ødelagt oss. Det var jo bare flaks at vi hadde beholdt vår sønn i live. Lite ante vi enda hvilken kamp vi hadde foran oss for å få satt igang denne behandlingen.

En ny tøff tid kom der vår sønn var prisgitt en lege som betraktet ham som noe som krøp frem fra under en stein til tider. Uansett hva vår sønn sa så ble det vridd på til noe helt annet enn han mente. En av oss foreldre var med hver gang for å vite hva som ble sagt, men det hjalp ikke stort. . . . Motgangen førte på nytt til sidebruk, og etter ei tid så ble kravet om institusjon nok en gang fremlagt som eneste mulighet for kvote. Vi hatet tanken like mye som ham etter alt som skjedde der forrige gang, men ingen andre alternativ var aktuelle fikk vi høre samme hvor mye jeg prøvde å argumentere. Økonomien styrer det meste.

Det ble mange og tøffe runder på nytt. Urinprøvene var fortsatt en evig kilde til bråk. 17. mai ringte han rasende og var blitt nektet å få bestikk da han hadde kjøpt seg et måltid mat selv som han varmet på tekjøkkenet på kvelden. De hadde mikro-ovn der, men alt av mat og bestikk var innelåst på kjøkken annet enn til faste spisetider. Koselig. Etter ei tid hadde ei ung jente som jobbet der kommet og bedt om unnskyldning på vegne av den som gjorde det, men . . . det får da være grenser en slik dag. Samme hvor mye han prøvde så ble alt han gjorde galt. Vi snakket med en som bodde der da han fikk skyss med oss en gang. Han var fornøyd for egen del, men sa at han kunne ikke fatte den behandlingen vår sønn fikk i forhold til ham selv og andre. Men – han våget ikke si noe – han måtte være der lengre og var avhengig av fortsatt å være snill gutt. . . . Når det er sagt – mange av de ansatte var hyggelige og støttende til vår sønn. Men – noen få personer i enighet med ledelse kan ødelegge noen totalt. Her var det snakk om en som hadde dårlige erfaringer bak seg fra før i forhold til maktutøvelse, og det gjorde ikke psyken noe bedre.

Denne legen sa ganske raskt at overlegen på LAR nektet ham å foreskrive den kvoten vår sønn trengte. Hvilket sjokk – flere sa at hun ikke hadde makt til dette, men legen sa hun hadde det. I vår fortvilelse måtte vi tvinge frem ansvarsgruppemøte. Vi hadde dårlig med støttespillere, og nå begynte panikken for å skaffe en god støttespiller til dette møtet. Det kommer jeg til i neste innlegg. Dette ble et vel langt innlegg. Bittert, og vanskelig å sette ord på da det beskriver en utrolig tøff periode fra disse årene. Ikke tøffest med vår sønn nå, men med et hjelpeapparat som nå på de fleste vis hadde blitt fienden.

Jeg kjente hvor godt det var å komme bort på tur. For hver ti-mil vi kjørte kjente jeg det som om jeg pustet lettere. Igjen var det som om distanse fjernet noe av problemene og angsten. Min ukjente rom-makker som kom fra Vestlandet var heldigvis ei alle tiders dame, og vi fant tonen fra første stund. Turen var krevende da vi skulle helt til Litauen fra Trondheim, og det ble mye langkjøring. Telefoner og sms ble det masse av for å oppdatere om situasjonen, det var ikke fritt for at angsten grep meg de gangene junior ringte, men . . det ble ikke de store krisene selv om det hele tida er skjær i sjøen rundt ham.

På vei til barnehjemmet stoppet vi på Korshøyden. Et fantastisk skue selv for meg som ikke er religiøs. På tross av denne mangelen på tro så var følelsen der helt andektig. Jeg tror aldri jeg har følt en slik stemning som det jeg opplevde der. Må bare tilstå at jeg for sikkerhets skyld kjøpte et lite kors og la fra meg med noen fortvilte tanker for juniors og hans gruppes liv. Dobbeltmoral uten tvil, men noe sa meg at jeg har jo ikke fasit-svaret på alt. Så hvorfor ikke. Jeg skadet vel ingen med det iallefall selvom fornuften sier meg at Gud ikke fins. Helgardering liksom. Det virker vel kun om en tror. . . ser det ut til.

Da vi kom til Litauen og barnehjemmet var nervene mine i høyspenn. Neste dag skulle junior hjem og starte på metadon etter at alle prøver var tatt. Det tok på å tenke tanken at han skulle inn i livslang medisinering som det så fint heter i en alder av knappe 25 år . . . . derfor var jeg enda mer overfølsom enn det jeg er til vanlig da vi skulle møte barna. Jeg kjente virkelig jeg var på sammenbruddets rand og det gjorde meg panisk i denne settingen der jeg ikke hadde noen av mine rundt meg. Jeg som gråter for ingenting skulle nå møte en mengde foreldreløse barn stuet sammen i en stor institusjon.                                       Jeg grudde så jeg nesten begynte å hyperventilere (borsett fra at jeg ikke visste hva hyperventilering var enda da). Da jeg så tårer i øynene på noen av de andre mer garvete på bussen da barna kom springende mot bussen var det gjort. I full fart måtte jeg ta 2 nervetabletter (noe jeg hater å ta, men må ha på lur). Ikke spesielt moro ettersom jeg ikke kjente de andre særlig godt der. Jeg hadde riktignok allerede varslet min romkamerat om situasjonen (og hun var heldigvis av den varme støttende sorten). Leder i foreningen var også klar over hva jeg slet med før turen og hadde insistert på å ha meg med uansett.

Neste dag lå tungsinnet over meg for fullt. Det at junior skulle starte på metadon tynget meg så utrolig. Det ble mange telefoner og sms begge veier den dagen, og jeg klarte faktisk ikke å bli med på omvisning på skolen der som de fleste ble med på av den grunn. Men – på kvelden var jeg over det verste, og neste dag startet hjemturen. Nå fikk jeg influensa – påkjenningene tok sikkert på sammen med klima-skifte hele tida på turen. Det ble en tøff hjemtur der feberen trolig var temmelig høy, så jeg syntes synd på min gode venninne som delte rom med meg. Fantastisk nok – hun klaget ikke en gang.

Vel hjemme var det en flott ungdom som møtte meg. Han så og hørtes utrolig godt ut. Som en drøm å få tilbake sønnen sin på den måten. Men – han slet uansett med rus-sug fra dag 1 som han sa. Han skulle jo trappes gradvis opp på metadon til han sto på en fast kvote. Deretter skulle det tas ny serumsprøve etter 6 uker tror jeg det var for å se om han hadde rett dosering. Dette skremte oss fordi vi tydelig så han slet og han snakket også om det til konsulenten på LAR. Det bekymret meg også at han ikke fikk oppfølging. Det var ingenting innhold i livet hans bortsett fra å dra på apoteket og få utlevert metadon, og å levere urinprøver 3 ganger i uka noe som var like strevsomt hver gang selv om de var veldig ok på farmakologen. Han var fortsatt mye sammen oss, men begynte etter hvert å dra på kafe sammen en gjeng metadon-brukere. Etter hvert ble det sjeldnere, som han sa – det blir mest klager og negativ prat på alle. Ikke så spesielt oppbyggende. Dermed trakk han seg ut heller derfra også.

Treningskortet han var lovt av Hjelpetjenesten så snart han begynte på metadon ble nå avslått. Stønaden var justert opp en smule i denne perioden, og de sa han kunne bruke tillegget på dette. Ikke sant – stønaden er jo så enorm for en som røyker og som nå trengte litt annet i livet for å henge med. . . . For en gangs skyld nektet vi å betale – vi håpet å nå gjennom med at dette var lovt ham og de kunne ikke hele tida kalkulere slik vi følte i at vi foreldre var der for ham.

Hans nye ruskonsulent var gravid, og selv om hun var hyggelig og dyktig på mange vis så hadde hun sjelden tid verken til å svare på sms, telefoner eller å arrangere møter. Akkurat slik han var vant det med forrige konsulent. Håpløst. Det trygge var en time i uka hos konsulenten på LAR. Det fungerte. Ellers ingenting om det ikke var i regi av oss.

Da ny serumsprøve ble tatt viste den at han var kraftig undermedisinert på metadon. På tross av det hadde han hatt rene prøver hele tida. Vi var veldig stolte av ham da vi hørte dette. Kvoten ble øket på, og han fungerte litt bedre.

Vi fikk litt større håp da han fant seg en kjæreste. Han ble glad og munter som folk flest er i den situasjonen. Det var bare så herlig å se ham slik igjen. . . Kjæresten hadde vært borti rus, men han påsto hun var ute av miljøet. 

Drømmene tok nå bolig i hodene våre om at alt skulle bli bra igjen. Kanskje det nå var vår og hans tur til å få et liv. . . . . . . . Drømmer må en ha.

Junior følte seg totalt mislykket, og håpet å komme inn i LAR raskest mulig. Prosessen var igang der han kom fra, men nå fikk vi for det første høre at ny prosess måtte startes i LAR Midt ettersom det ikke var kommet langt nok på forrige boplass. Sukk . . . Jeg startet med å forsere prosessen med å tilby meg å innhente en del av opplysningene som kunne finnes på ham rundt i de forskjellige instansene. Det ble mange telefoner, mailer og brev.

Bolig – det ble et kapittel for seg. Etter all motgangen i forkant – han hadde aldri tidligere fått kommunal bolig. Nå regnet jeg med at det måtte ordne seg. Vi kunne ikke ha en narkoman sønn boende sammen oss i en så liten leilighet. Han måtte jo ligge på stua, han la seg tidlig i den tida, og sto opp sent. Det var jo ingenting å være opp for i hans situasjon. Prøvde sikkert å sove seg bort fra virkeligheten mest mulige. Vi følte oss som fanger i eget hjem. Ingen frihet til å gjøe noe. I denne fasen brukte jeg å hente avisa tidlig, og sette meg på badet og lese avisa. Jeg var morgenfugl, men grudde som regel til junior våknet. Han var så deprimert at det var best så lenge han sov.

Jeg ringte boligkontoret etter at han selv hadde vært der og fått høre han måtte regne med minst 10 mnd ventetid. Jeg mente han måtte prioriteres i denne situasjonen, og ringte i god tro for å presentere problemet. Det gikk ikke bra. Jeg møtte på ei av de kvasseste heksene jeg har snakket med i Trondheim kommune, og det sier litt. Hun liret av seg noen standardfraser om at slik er det bare etc. Jeg strevde med å forklare vår situasjon som bare var umulig, og at han måtte få hjelp om vi ikke skulle gå til grunne. Da sa hun at jeg kunne skrive ned ei liste over private utleiere. Jeg svarte at hans gruppe får ikke bolig på leiemarkedet, og det vet du godt. Svaret var "Vil du ha lista med tlf.nr eller vil du ikke"? Jeg skrev, og underveis stoppet jeg henne noen ganger for å si at dette kan ikke stemme – de vil aldri leie ut til sosialklienter, langt mindre til narkomane sosialklienter. Det var is i stemmen hennes da hun ba meg om å skrive eller la være. Selv Falkenborg studentby hadde hun på lista. Hun var så arrogant og direkte ufin i telefonen at det endte med at jeg knakk sammen totalt. Jeg ringte 3 av utleierne da jeg hentet meg inn, og så ga jeg opp. Det nyttet ikke. . . . Samme kveld dro vi på landstedet vårt med junior for å få pustet friere. Den kvelden fikk jeg sammenbrudd – jeg lå og hylte i krampegråt i flere timer mens mannen min og junior desperat prøvde å nå inn til meg uten hell. Legevakt ble tilkalt, og 2 sprøyter måtte til for å roe meg. Jeg husker at jeg registrerte fortvilelsen til junior – han var faktisk flinkere til å forklare situasjonen til legevakten enn min fortvilte mann. Og jeg registrerte kulden i stemmen til legevakten som tydelig fordømte vår sønn som var skyld i dette. Jeg klarte ikke å uttrykke noe, men jeg registrerte merkelig nok, og selv da syntes jeg synd på ham mens jeg var helt hinsides i gråt. Det var ikke hans skyld – det var en offentlig ansatt for mye som hadde brukt hersketeknikker mot en som var langt nok nede fra før.    Det var nær på det ble innleggelse, men som legevakten sa – hun vil jo bare bli utskrevet imorgen, så det er vel ikke stor vits i det. Men – dere må kontakte fastlegen hurtigst mulig for hjelp. Vel – det ble tøft å klatre seg opp til å kjempe igjen, men jeg klarte det.

Min mann som ikke pleier å være så god på slike telefoner tok nå over og ringte til kredittselskap og kreditorer for å finne løsninger. Junior klarte noe selv, og de fikk ordninger på en del av gjelden som var. Glad var jeg for å slippe noe av det som måtte ordnes.

Nå gikk jeg igang med å klage inn leder i kommunen junior ble tvangssendt fra for den behandlingen han hadde vist junior, og den ufine måten han hadde svart på i telefon. På fylkesmannens kontor var de svært behjelpelig, og sa klart fra at det var ikke riktig prosedyre som var fulgt når vår sønn hadde meldt flytting dit før han ble uten bosted. De ga mange gode råd, klagen ble sendt, og den vant frem. Det hadde kun en prinsipiell betydning i og med at junior ikke så seg råd for å dra tilbake dit lengre, men jeg håpet at det kunne føre til at vedkommende leder tenkte seg om neste gang han hadde en fortvilt narkoman der eller noens pårørende på telefonen.

Under over alle undere – junior klarte å skaffe seg hybel ved at vi ringte rundt for ham, krysset fingre for at ingen ville spørre for vanskelige spørsmål, og faren kjørte ham rundt på visninger. Da han fikk en veldig ok hybel-leilighet var både vi og han kjempeglade. Depositum måtte vi selv betale da kommunen nektet å betale for dette. Husverten ville ha depositum på konto, og om junior skulle sagt at kommunen garanterte for depositum ville han ikke fått denne leiligheten heller. Vi hjalp ham i hus og kjøpte masse brukte møbler og noe nytt. Han fikk et lite tilskudd, men langt fra nok til å dekke det nødvendigste. Det ble også en tøff runde for å få dekt husleie da det var litt over det som var godtatt for enslige. Etter mye om og men gikk det gjennom. Aldri uten kamp.

Nå hadde jeg kjempet meg opp litt igjen, og fant tida inne til å ta fatt på lista over utleiere som hun på boligkontoret hadde tvunget på meg. Nå skulle jeg til bunns i dette om noen på lista var aktuelle. Flere av juniors venner hadde nemlig også fått denne lista, og det skurret lang vei. Når en er så satt ut og i ei så svak gruppe så skal de ikke traumatiseres ytterligere ved å kaste vekk tid, energi og masse penger på telefoner til fiktive utleiere. Som sagt så gjort. Jeg laget meg ei liste der jeg krysset av for hva som ble sagt av utleierne. Det var litt av hvert, bare en svarte at det var ok å stå på lista men at det ikke var noe ledig. De aller fleste var rasende mot kommunen som fortsatte å gi ut denne lista på tross av at de hadde bedt om å bli slettet fra den. Noen var svært forståelsesfulle for situasjonen (jeg sa kun jeg var mor til en sosialklient – det er jo umulig å oppgi at en ringer for sin narkomane sønn som er sosialklient) men de hadde ingen heldige erfaringer med verken sosialklienter eller for å ikke snakke om å få husleia fra kommunen. Det var mange skrekk-historier å høre også i så måte. Da jeg var ferdig ba jeg om møte med en leder i Trondheim kommune som er en av de absolutt bedre, og dro dit sammen en venninne i samme situasjon for å presentere hvordan pårørende og narkomane blir møtt av offentlig etat. Det ble et veldig ok møte, og han lovte iallefall å se på denne lista og sørge for endret praksis. Jeg har aldri senere orket å sjekke om den eksisterer, jeg får håpe han holdt ord.

Junior gikk nå inn i en bedre fase. Han hadde kommet inn til sin tidligere fastlege, og hadde ventekvote mens søknaden til LAR skulle behandles. Livet gikk litt lettere, men det var ikke noe godt liv. Stadig døde noen av hans venner, stadig skjedde dramatiske ting rundt ham, og stadig kom det til noe som ødela rehabiliteringen. Men  – på nytt begynte vi å føle en smule håp – kanskje metadon ble redningen for ham nå som alt annet var prøvd før? Samarbeidet med LAR startet bra, det grundige forarbeidet jeg selv hadde gjort med å finne dokumentasjon på hans "ruskarriere" gjorde at søknaden ble godtatt på tross av at han enda ikke hadde fylt 25 år. De andre kravene ble innfridd. Junior var veldig talefør og ok på møtene, og opparbeidet troverdighet i denne tida. Samarbeidet med kommunen var den verste  biten, ruskonsulenten skulle slutte snart, og ingenting som var lovt av oppfølging ble holdt. Men – LAR var den ok biten der og da.K onsulenten junior fikk hos LAR var på samme alder som ham selv, og var en veldig trivelig ung dame som hadde nok bein i nesa til å takle ham, og det virket som de trivdes sammen.  Tida gikk mot avrusing, og junior skulle til Vestmo. Det var snakket tidligere om at han skulle følges nedover med fly. Han har flyskrekk, og hadde sosial angst periodevis. Han grudde skikkelig. Da tida nesten var der ringte jeg for sikkerhets skyld ruskonsulenten for å høre at turen var ordnet. Men nå nei – han skulle bestille billett selv, og dessverre – hun kunne ikke bli med. Nå var det så kort tid igjen at vi ikke fikk mulighet å bli med ham. Han var deprimert igjen, grudde for alt, og nå dette på toppen like før. Ikke nok med at han skulle bestille selv, han skulle dra selv fra flyplass med buss til institusjonen. Dvs han skulle ha penger til å forskuttere iallefall bussen (flybilletten ble etter mye frem og tilbake ordnet, men ikke uten krig). Nå måtte han også passe seg så han ikke falt for fristelsen til å ruse seg en siste gang underveis. Det er ikke uvanlig. Vi var svært skuffet over hvor lite planlagt alt var på nytt. Utrolig nok – junior kom seg av gårde, og frem til Vestmo uten problem. Gjett om vi pustet lettet ut.

Det gikk bra til neste dag. Da ringte han helt fortvilt og sa han bare måtte skrive seg ut. De krevde urinprøver med noen stående ved siden av for å sjekke – noe som han aldri klarte. I Trondheim hadde han fått særordninger fordi han slet psykisk med dette og hadde gjort det i flere år. Dette var kjempet gjennom etter lang tid pga dette hadde ført til en sperre i forhold til behandling ofte. Nå var det ikke gitt beskjed videre fra LAR eller ruskonsulent – gudene vet – jeg troppet for første gang opp på LAR i sinne og sa hva jeg mente om den dårlige koordineringen og hva konsekvensene kan bli når slikt skjer. Det ble ordnet, men hva om han ikke hadde hatt foreldre i ryggen som sang ut? Skulle all denne tida og energien da vært brukt til ingen nytte? Slike ganger skjer overdoser – det er jeg overbevist om. Det er tøft nok å komme til avrusing om ikke alt skal gjøres vanskeligst mulig.

Min mann og jeg hadde nå blitt med i en forening som drev med hjelpesendinger til Baltikum, Hviterussland og Ukraina, og klarte å finne noe givende som tok tankene litt bort fra rusproblemet. Det ga oss masse, og jeg ble helt hyper i forhold til å finne givere, samle inn og levere til lageret. Da junior fikk dato for avrusing hadde jeg meldt meg på min første hjelpesending, og valgte å bli med selvom jeg da skulle være borte når han kom til datoen for å hjem og starte på metadon. Skrekk og gru. . . . Men – jeg dro. Jeg kjente bare hun som var leder i foreningen av deltagerne, så jeg følte meg svært modig. Ikke fritt for at jeg grudde, men – jeg holdt på planen og dro til Litauen på busstur med hjelpesending til et barnehjem. . . . .

Det ble en opplevelse, og ikke bare enkelt i forhold til mine tanker som hele tida gikk hjem.

H6

interne lenker

eksterne linker